Vil kjempe for den dyrebare naturen
– Både jeg og de andre som jobber i Troms Kraft-konsernet er like opptatt av den uberørte naturen som alle de som ivrig kjemper for naturvern, erklærer konsernsjef Semming Semmingsen.
Publisert 13.08.2023 (Oppdatert 23.08.2023)
Han inviterer på skitur. Og fjelltur. Han pleier å gjøre det. I disse omgivelsene blir tankene klarere og sinnet lysere. Samtalene blir gjerne bedre når de kan foretas i et naturfenomen som er vanlig i Semming Semmingsens nærområde, men en tilnærmet kuriositet i resten av verden: Sommersnø.
– Hvor mye benytter du selv naturen?
– Mye! Du finner selvfølgelig mange som er oftere ute på tur enn hva jeg er, men som veldig mange andre nordlendinger er også jeg en kar som liker å gå på toppturer på sommeren og på skiturer på vinteren. Og så har jeg hytte på Sør-Senja. Når jeg er der, pleier jeg å fiske kveite, og det er jo i høyeste grad også en måte å bruke naturen på, smiler han.
Veien til nyansene
– Noen hevder at naturen raseres av inngrep for å gjøre plass til kraftutbygging og kraftlinjer?
– Ja, og til en viss grad er jo også dette riktig! Det å utvinne fornybar energi betyr rett og slett at vi er nødt til å gjøre inngrep i naturen, og dette kan vi ikke prate oss bort ifra. Men de færreste av oss har det privilegium at vi kan betrakte verden i svart eller hvitt – i et kategorisk «ja» eller «nei». Hvis vi skal skape positive forandringer, er vi nødt til å se nyansene og søke etter kompromissene. Dersom vi blir tvunget til å utføre naturinngrep, så må vi gjøre vårt aller beste for at disse inngrepene skal bli så skånsomme og lite skadelig som mulig. Dette har vi blitt ganske flinke til, sier han.
Semming Semmingsen tiltrådte som konsernsjef i Troms Kraft i 2012. Han hadde verken ønsker eller forventninger om at jobben skulle bli enkel, men har erfart at de aller færreste dagene har vært en seilas i smult farvann. Som regel handler hverdagen om tunge dilemmaer og viktige verdispørsmål, der det bare en sjelden gang er mulig å finne idealsporet; som regel handler det å finne det beste kompromisset.
Møtet med dilemmaene er som møtet med de aller bratteste motbakkene i skiløypa: Du kan ikke late som om de ikke finnes, du kan ikke late som de ikke betyr noe, du kan ikke dundre på og kreve viljen din bare fordi du er stor og sterk, men må møte utfordringen med respekt og en vilje til at du oppe på toppen skal oppleve at verden er blitt litt bedre og at du og omgivelsene dine er vel forlikte.
– Skal vi begynne med dilemmaet mellom miljøvern og naturvern?
– Ja, dette er en helt sentral konflikt og et viktig dilemma. Det store flertallet av oss deler målet om reduserte klimagassutslipp. Men noen av oss er også nødt til å bære de kostnadene som det grønne skiftet krever – også i form av naturinngrep for å sikre mer fornybar energi. Vi er nødt til å produsere mer kraft. Vi er nødt til bygge ut mer nett. Og så er vi nødt til å bli flinkere til å spare på strømmen, oppsummerer han.
Reindrift og polarisering
– Konflikten med reindrifta bringes hele tiden til overflata når kraftbransjen skal bygge noe?
– Ja. Og det er fordi reindrifta drives i hele det området vi driver virksomheten vår i. I Troms Kraft har vi ambisjon om å holde konfliktnivået så lavt som mulig, finne de løsningene alle kan leve med og finne gode avbøtende tiltak til de reindriftsutøverne som rammes konkret, sier han.
– Hjelper det å kjøpe navnet på et fotballstadion og gjøre navnet samisk?
– Nei! Stadionnavnet «Romssa Arena» er ikke noe avbøtende tiltak for reindriftsutøverne. Vi må gå i dialog med hver enkelt reindriftsutøver og finne løsningene og de riktige avbøtende tiltakene for dem som rammes direkte. Men den samiske kulturen består av mer enn bare reindrifta – språk, ikke minst. At vi har betalt for navnet på fotballarenaen i Tromsø og gjort navnet samisk, er et tiltak for å styrke oppmerksomhet om den samiske kulturen og det samiske språket. Jeg mener dette er viktig, sier han.
Når noen mister noe, eller noen mangler noe, øker konfliktnivået. Debattene polariseres. Botnhamn og Nord-Senja er eksempel på noen som mangler noe, fordi de mangler strøm. Brensholmen og Sør-Kvaløya er eksempel på noen som har mistet noe, fordi de har tapt et viktig naturområde til et vindkraftverk.
– De lokale debattene på Brensholmen og i Botnhamn er eksempel på at vi står i fare for en polarisering, og også et eksempel på at Troms Kraft befinner seg i en «spagat» der vi skal finne gode løsninger på ganske ulike utfordringer i mange ulike lokalsamfunn. Debatten kunne ha vært bedre om vi kunne utviklet en større evne til å forstå hverandres behov. Brensholmen og Botnhamn er to bygder som burde ha forutsetninger for å forstå hverandre; de er en del av samme kultur og samme historie. De var en gang del av samme kommune – gamle Hillesøy kommune – og de er i dag bundet sammen med fergesamband, påpeker han.
Eksport og strømstøtte
Mange dilemma er høyst reelle – og vanskelige.
Andre dilemma er kunstige, og skapt av debatten om kraft.
– Er det riktig at vi hadde sluppet å bygge ut mer kraft om vi hadde sluttet å eksportere kraft?
– Nei, dette er ikke riktig! Jeg vet at det finnes dem som i utgangspunktet er negativ til at Norge skal eksportere kraft i det hele tatt, men i enkelte perioder av året har vi i dag underskudd på kraft, og da importerer vi kraft fra utlandet. Den muligheten vil vi jo ikke ha hvis vi ikke samtidig er villig til å eksportere kraft når vi har mulighet til dette, sier han, og nevner følgende dilemma som eksempel:
– Når vi befinner oss i en situasjon der vi har fulle vannmagasiner ved nordnorske kraftverk og det ikke er etterspørsel etter mer strøm i vår egen region; skal vi da selge kraft til utlandet og bidra til verdiskapning, eller skal vi sende verdier for milliarder rett ut på havet? Vil dette være fornuftig? Eller vil det være moralsk riktig?
– Et nytt dilemma: Er den statlige strømstøtten i realiteten en subsidiering av sløsing av strømmen som på lang sikt bare vil øke mangelen på strøm?
– Ja og nei! Vinteren 2022/23 var så spesiell, med så uvanlige høye strømpriser, at det var gode grunner til at statlige myndigheter bidro med økonomisk støtte. Men dilemmaet er likevel reelt. I Sør-Norge ble kraftforbruket i husholdningene redusert med 16 prosent i fjor. I Nord-Norge, som ikke opplevde like høye priser, ble forbruket i husholdningene redusert med fire prosent. Det er ikke tvil om at strømprisen påvirker forbruket – og dermed evnen og viljen vår til å innføre gode sparetiltak, sier han.
– Er det dilemma som også burde vært nevnt?
– Ja, det er selvsagt flere. For eksempel er det på den ene siden åpenbart at kraftproduksjon er en ulempe i de lokalsamfunnene der denne virksomheten drives. Men det hører jo med til historien at de samme lokalsamfunnene også høster store inntekter av kraftproduksjonen, og dette blir sjelden nevnt i debatten. Utfordringen om «anleggsbidrag» er et annet åpenbart dilemma. Hvis vi må bygge kraftlinjer til en bedrift i distriktet som har et veldig stort behov for kraft, så krever vi et bidrag til disse investeringene. Det kan fremstå urettferdig for den bedriften det gjelder, men det vil også føles urettferdig om alle strømkundene skulle få en kraftig økning i nettleia på grunn av investeringsbehovet til én bedrift, sier han.
Skrevet av: Skjalg Andreassen, Krysspress
Foto og video: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress