Vår felles «reservetank» for elektrisitet

Men ikke alle tilfellene av ødeleggende styggevær får sitt eget navn, eller blir omtalt på TV av forblåste reportere i våte allværsjakker med logo på, som rapporterer fra havna i Tromsø eller Bodø. Helge Eklund husker en storm i 2013 som ikke ble så veldig omtalt, men som likevel ble veldig krevende.

– Uværet førte til stengte veier, ras flere steder og skader på kraftlinjer. Dermed førte uværet også til at mange ble uten strøm. Også Osteren falt under denne stormen. Normalt skal man kunne starte opp kraftverket fra driftssentralen så snart linjenettet er tilgjengelig igjen, men i dette tilfellet var også sambandet falt ut, og vi måtte sende to karer – energioperatørene Kåre Fagerli og Morten Olav Mortensen – til Osteren for å kunne foreta en lokal oppstart, forteller han.

Det hele høres kanskje ikke så komplisert ut, men i denne stormen var det umulig å gå fra Torsken i båt. Ja, selv det å finne båt var vanskelig. Redningsskøyta fra Senjahopen måtte tilkalles til hjelp, og ferden gikk fra Gryllefjord og inn Osterfjorden.

– Dette var helt på grensa til hva som var mulig å få til, men de lyktes i å komme seg til kraftverket, de fikk startet det opp – og Osteren kunne bidra til at forsyningssikkerheten på Senja ble styrket, forteller Helge Eklund.

En bauta i vannkrafthistorien
Osteren kraftverk har en lang historie, som strekker seg tilbake til 1936 da det ble satt i drift som «Torsken kommunale kraftverk». I 1972 ble kraftverket overtatt av Troms Kraftforsyning, og i 1985 ble et oppgradert og mer moderne kraftverk åpnet.

– I dag er Osteren i likhet med de fleste andre kraftverkene ubemannet, men den tiden der det var nødvendig med kontinuerlig tilstedeværelse, bodde det folk her. Den gamle maskinistboligen ble revet så sent som på 2000-tallet, og her bodde det to familier som levde slik fyrvokterne gjorde – et isolert og ganske spesielt liv, forteller Helge Eklund.

– Hvorfor er ikke vannkraft og Osteren kraftverk lenger ansett for å være fremtidsrettet?

– Osteren kraftverk er i seg selv absolutt fremtidsrettet, og dette har blant annet med noen helt spesielle naturgitte forhold å gjøre. Vannmagasinet fylles veldig raskt opp her, selv med hjelp av ganske små mengder nedbør. Kraftverket produserer årlig 14,6 GWh, noe som tilsvarer et forbruk for omtrent 730 husstander. Men potensialet i turbinen er større. Slukeevnen kan økes til 2,5 kubikkmeter vann i sekundet, og med en ny generator er det mulig å øke effekten på Osteren fra 2,52 MW til 3,1 MW, forteller han.

– Likevel er det vindkraft og ikke vannkraft som har prioritet ved fremtidig kraftutbygging?

– Ja! Hvis vi skal klare å produsere nok fornybar energi på en måte som er bærekraftig både med hensyn til naturen og naturinngrep, og også av hensyn til økonomi, er det vindkraft som er det beste alternativet, sier han.

Andre alternativer
Det finnes flere kilder til kraftproduksjon som mange ønsker å peke på i stedet for etablering av nye vindkraftverk. Her er Helge Eklunds vurdering av disse alternativene.

Magasinkraftverk: Den aller viktigste begrensningen for utbygging av mer vannkraft, består i at store deler av Troms inngår i vassdragsverneområder. Dette hindrer ny vannkraftutbygging. Selv om bygging av nye vannmagasiner kan gjøres forholdsvis skånsomt, så vil dette være krevende både med tanke på tids- og kostnadsaspektet. Til gjengjeld har vi sterkt fokus på å optimalisere de kraftverkene vi allerede har i drift, og ikke minst på å prøve å føre mer vann inn til vannmagasinene.

Småkraftverk, minikraftverk og mikrokraftverk: Det finnes veldig mange små kraftverk som ikke har vannmagasiner. Samlet sett produserer disse en god del kraft, selv om kraftmengden ikke monner i forhold til det totale forbruket i Norge. Så lenge disse ikke har vannmagasiner, har de heller ikke mulighet til å levere kraft i vinterhalvåret. Produksjonen er størst når behovet for kraft er minst, så derfor har slike kraftverk lavere prioritet fra vår side.

Solcellekraftverk: Mange steder har man montert solcellepanel på tak eller vegger, og produksjonen av kraft er så stor at det virkelig har monnet for å redusere kraftforbruket – ikke minst for den boligen eller den bedriften som har montert disse cellepanelene. For samfunnet er dette et viktig bidrag. Men for produksjon av kraft slik vi kjenner det fra kraftselskapenes side, er ikke løsningen med solceller bærekraftig. Hvis kraftproduksjonen fra én av turbinene på Fakken vindkraftverk skulle erstattes av solceller, vil disse solcellepanelene kreve et areal tilsvarende tre fotballbaner. Dette vil båndlegge så mye areal at det heller ikke i et naturperspektiv vil være bærekraftig.

Nærkraftverk: Mange har tatt til orde for at man burde bygge vindturbiner så nært forbruket som mulig; i nærheten av de fabrikkene som bruker mye kraft eller drabantbyen med mange husstander, og ikke på steder der fri natur må ofres. Det er lett å forstå tanken bak denne ideen. Men de vindkraftverkene som finnes i dag, og de det er søkt om i fremtiden, er foreslått til steder der det blåser mye. Hvis vindturbiner skal bygges på steder med liten vindressurs, vil dette kreve desto flere vindturbiner for å produsere samme mengden med kraft, og desto større naturinngrep. Det vil ikke være bærekraftig – av flere grunner.

Havvind: Vindkraftverk til havs er ansett som en aktuell fremtidig kilde til energi, enten disse er flytende eller står fast til havbunnen. Foreløpig er diskusjonen om havvind en politisk debatt, både beslutningen om hvorvidt tillatelser skal gis, hvilket engasjement statlige myndigheter eventuelt skal bidra med og hvorvidt havvind skal bidra til økt eksport av kraft eller ikke. Men foreløpig, med de rammebetingelsene som finnes i dag, vil slike kraftverk kreve så store investeringer at det er vanskelig å se hvordan disse skal bli lønnsomme for et regionalt kraftselskap som Troms Kraft Produksjon.

Bølgekraft og tidevannskraft: Havet representerer enorme krefter. I teorien er det åpenbart at disse kreftene kan utnyttes til å produsere store mengder fornybar energi. Foreløpig har man ikke klart å utvikle teknologien som er nødvendig for å temme disse enorme kreftene, slik man for 125 år siden lyktes i å «temme» fossefallene. Dessuten vil slike kraftverk etter alt å dømme bli lagt til kysten, og dermed sannsynligvis båndlegge verdifulle arealer som vil betraktes som store naturinngrep.