Kvitebjørn svarer på mytene om det grønne skiftet

– Hvor høye vil investeringene bli for Kvitebjørn Varme?

– Det vet vi rett og slett ikke! Den teknologiske utviklingen er fortsatt bare i startfasen, og vi har ikke så mange som har «gått løypa» før oss som vi kan lære av. Den eneste aktøren vi kan sammenlikne oss med, er det Hafslund-eide selskapet Celcio som har planlagt et liknende CO₂-renseanlegg på Klemetsrud i Oslo. Deres investeringer er antydet til over seks milliarder kroner, men forskjellene på dem og oss er ganske vesentlige: Vårt anlegg vil i størrelse bli en fjerdedel av det deres er planlagt til. Vi befinner oss i nærhet til havet, og har kjøpt en nærliggende sjøtomt som vi utvikler til karbonfangstanlegget, noe som gjør at vi kan frakte den fangede CO₂-gassen i rør i stedet for med vogntog. Vi har søkt om nødvendig tilgang til strøm og står på prioritert liste hos Statnett – og vi har bestemt oss for å vente i det lengste med å ta den endelige beslutningen om valg av teknologi. Dette kan komme til å utgjøre en ganske stor forskjell på størrelsen på investeringene, mener han.

Frank Mathillas er varsom med å omtale både kronebeløp og årstall. Men fra tidligere er én milliard kroner i nye investeringer antydet – og 2030 antydet som ambisjon for åpning av det nye anlegget, inkludert CO₂-fangsten.

Myter og virkelighet
Klimaendringer og hva som kreves av endringer for både samfunnet og hver enkelt av oss, er kontroversielt. Det samme er produksjon av kraft. Dermed er slike spørsmål også omfattet av en rekke myter. Dette vet Erling Dalberg mer om enn de fleste. Han er i dag konserndirektør for marked og teknologi i Troms Kraft, og har 20 år bak seg i selskapets ledelse. I løpet av disse årene har han deltatt i paneldebatter og på folkemøter, og fått førstehånds kjennskap til de holdningene som finnes om både kraftproduksjon og kraftbransjen.

Påstand 1: «Norge burde satset mer på fangst og lagring av karbon for å redusere klimagassutslippene. Da hadde vi ikke trengt å bygge ut så mye vindkraft.»
Det er helt riktig at fangst og lagring av karbon er en del av løsningen for å redusere klimagassutslippene, men det er faktisk feil at det er mulig å gjennomføre CO₂-fangst uten bruk av elektrisk kraft. Kvitebjørn Varme trenger – og har reservert – så mye som 11 MW kraft for å gjennomføre sine planer for CO₂-fangst, for så kraftkrevende vil deres grep alene være. Den store fordelen til Kvitebjørn Varme er at de vil kunne gjenbruke kraften, som varme i fjernvarmeanlegget deres. Det er også viktig å minne hverandre om at teknologien for karbonfangst fortsatt ikke er ferdig utviklet, og at det er mange områder i samfunnet der karbonfangst ikke vil kunne være løsningen på skiftet fra bruk av fossil energi til fornybar.

PÅSTAND 2: «Kraftselskapene tør ikke tenke nytt. Med kjernekraft ville Norge vært godt forsynt med kraft, uten å måtte gjøre inngrep i naturen.»
I diskusjonen om fremtidens energikilder, er det viktig å tenke både kortsiktig og langsiktig. Vi kan ikke unnlate å sette i verk de sikre tiltakene som vil gi gevinst på kort sikt, mens vi venter på løsninger som kan gi svar om en generasjon frem i tid.

Kjernekraften er utslippsfri, selv om den ikke er fornybar, og den vil forhåpentligvis få sin fortjente plass i debatten om fremtidens energikilder. Selv om vi ser bort ifra at det er kostbart å utvikle kjernekraft og at kjernekraft er politisk kontroversielt – ikke minst fordi en stor andel av verdens ressurser av anriket uran kommer fra Russland – vet vi at det vi ta minst 10-20 år før dette kan bli en reell og sentral del av den norske energiproduksjonen. Det samme gjelder flere andre gode ideer om fornybare energikilder, som vil kreve et langvarig teknologisk utviklingsarbeid før de blir reelle alternativer, som bølgekraft og tidevannskraft.

PÅSTAND 3: «Dersom vi hadde oppgradert de gamle vannkraftverkene og satset mer på energiøkonomisering, ville vi ikke hatt behov for å bygge ut mer kraft.»
Både oppgraderinger og energiøkonomisering er helt nødvendig for å gjøre mer kraft tilgjengelig. Problemet er et disse tiltakene ikke vil være nok for å dekke behovet samfunnet har for mer kraft i løpet av de neste årene.

Selvsagt bør kraftselskapene gjøre det de kan for å oppgradere sine gamle kraftverk, og gjøre disse i stand til å produsere mer energi og yte mer effekt enn det de gjør i dag. Dette jobber kraftselskapene med allerede. Enda viktigere: Ingen bør være i tvil om at det er klokt å spare på strømmen. «Den billigste strømmen er den strømmen du ikke bruker». Smartere bruk av energi, mer effektive varmekilder, bedre isolering av bygg og gode rutiner for når på døgnet man bruker strøm, vil samlet sett føre til å frigjøre store mengder kraft. I tillegg vil strømregninga bli lavere for hver enkelt forbruker.

Potensialet i energiøkonomisering er stort. Noen anslag forteller om mer enn 20 TWh i året. Men selv om vi i Norge skulle lykkes i å bli verdensmester i energiøkonomisering, så vil ikke dette være nok til å frigjøre tilstrekkelig energi til å få gjennomført det grønne skiftet. Elektrifisering av gruvene i Kiruna vil kreve 70 TWh, og illustrerer hvor stort behovet for fornybar energi vil være når fossil energi skal erstattes med fornybar. I Norge har vi ikke så mange industriselskaper som lar seg sammenlikne med LKAB i Kiruna, men vi har mye småindustri som samlet sett krever veldig mye energi. Vi har omstilling av veitrafikk, fergesamband, hurtigbåter, cruisebåter, kyst- og havfiskeflåte, tiltak for landstrøm – og så videre. Samlet sett utgjør disse sektorene et behov som illustrerer at Kiruna-gruvene tjener som en inspirasjon og en påminnelse om hvor omfattende og til dels smertefullt endringene ved det grønne skiftet kan komme til å bli.

PÅSTAND 4: «Det er vannkrafta som har skapt velferden for Norge, og slik bør det være i fremtiden også!»
Det er helt riktig at vannkrafta har vært helt avgjørende for utviklingen av det moderne Norge, og det er nesten ikke mulig å bruke store nok ord for å beskrive den betydningen vannkrafta har hatt for utviklingen av både industri og næringsliv, velferd, velstand, likestilling, distriktspolitikk og veldig mye av det som er særegent med Norge – gjennom 125 år.

Samtidig må vi minne hverandre om at vannkraft er en knapphetsressurs, selv om det er en fornybar ressurs. Det er ikke mulig å bruke de samme metodene fra fortiden for å bygge fremtidens suksesser, når fossil energi skal erstattes med utslippsfri, og når elektrifiseringen vil kreve enda mer tilgjengelig kraft enn det vi har behov for i dag. De største vannressursene i Troms fylke er allerede utnyttet og det som gjenstår er underlagt områder for vassdragsvern, noe som gjør videre utbygging av vannkraft svært krevende.

De vannkraftverkene som allerede er bygget, vil fortsatt være kjernen i det norske kraftsystemet. Noen av dem kan til og med bygges ut og gjøres i stand til å produsere litt mer. Men det aller meste av ny kraftutbygging som skal produsere den nye energien samfunnet trenger, må i hovedsak skje gjennom andre energikilder, som vindkraft.

PÅSTAND 5: «Vindkraftverkene er en stor forurenser. Hver vindturbin vil spre 1-1,5 tonn mikroplast ut i naturen»
Det er ikke riktig at vindturbinene sprer så store mengder mikroplast, men det er helt riktig at spredning av mikroplast er et stort miljøproblem. Plast som havner i naturen brytes ikke ned, men brytes i mindre og mindre biter som til slutt omtales som mikroplast og som nesten er umulig å fjerne fra naturen. Dette forstyrrer økosystemene, og er skadelig for både mennesker og dyr. Miljødirektoratet anslår at vi i Norge slipper ut så mye som 33.000 tonn mikroplast på land hvert år. Utslipp fra bildekk og kunstgressbaner er de dominerende kildene, etterfulgt av utslipp fra generell slitasje, syntetiske tekstiler og fra avfallsbehandling.

Analyser Miljødirektoratet og NVE har gjort på vindkraftverk, forteller at hver vindturbin slipper ut inntil 200 gram mikroplast årlig, som følge av at rotorbladene slites etter å ha vært utsatt for vær og vind – eller av lynnedslag. Én vindturbin sprer like mye mikroplast som én personbil, og summen av alle vindturbinene i hele Norge slipper ut 280 kilo mikroplast totalt.

Plast inneholder mange skadelige stoffer, blant annet det farlige Bilfenon A. Dette stoffet finner du i vindturbinene, men i glassfiberkjernen; ikke i det ytre laget av turbinbladene. Det skal derfor svært store skader til for at vindturbiner sprer dette stoffet i naturen. Glassfiberjoller som dras opp og ned fjæresteinene kan derimot være en ganske stor kilde til utslipp av dette stoffet.

PÅSTAND 6: «Vindkraftverkene er en stor forurenser! Rotorbladene fra kraftverkene begraves ofte i deponier»
Opptil 85 prosent av en vindturbin gjenvinnes i dag, og på generelt grunnlag hevder NVE at vindkraft er en form for energiproduksjon med lite potensial for stor eller alvorlig forurensning. Likevel er det dessverre sant at rotorbladene har vist seg vanskelig å resirkulere og dermed historisk har blitt deponert. Dette finnes det eksempler på i USA.

I Norge har vi ikke så mange års erfaring med vindkraftverk, men bransjen er oppmerksom på at dette kan bli en utfordring i fremtiden, slik vi i dag har en utfordring med å håndtere gamle fritidsbåter. Turbinprodusenter har som mål at de skal produsere gjenvinnbare vindturbiner innen 2040. Samtidig pågår forskning og forsøk på gjenvinning av de turbinbladene som er i bruk i dag, blant annen til bruk som forsterkning i sementmaterialer for betongproduksjon. Det er derfor grunn til å være optimister med tanke på at gode løsninger for håndtering vil være på plass før de turbinbladene som i dag er i drift må tas ned.

PÅSTAND 7: «Kraftselskapene er først og fremst motivert av profitt. Pratet om bærekraft er bare et påskudd for å tjene mer penger.»
Dersom jakten på kortsiktig og høy profitt hadde vært den viktigste drivkraften, hadde det ikke vært mulig for Troms Kraft å være en sentral næringsaktør gjennom 125 år. Langsiktighet og satsning på bærekraft har vært en helt sentral forutsetning for suksessen til selskapet. Hvis lønnsomheten hadde vært selskapets eneste mål, burde ikke Troms Kraft engasjere seg i å bygge ut mer kraft; da hadde kraftmangelen og en økende etterspørsel bidratt til å styrke lønnsomheten.

Mange store aktører opplever kritikk når overskuddene blir store, men Troms Kraft er et offentlig eid selskap, som ikke betaler utbytte eller bidrag til private eiere i utlandet. Alle verdiene blir igjen i lokalsamfunnene. Hvert år betaler Troms Kraft-konsernet over 60 millioner kroner i lokale skatter og avgifter til de kommunene konsernet driver virksomhet i. I tillegg betaler Troms Kraft ut utbytte til eierne i fylket og Tromsø kommune. De siste årene har dette ligget på godt over 150 millioner kroner. Kanskje snakkes det for lite om hvor viktig det er for lokalsamfunnene at Troms Kraft tjener penger. Om disse inntektene hadde falt bort, ville alternativet vært svekkelse av kommunale tilbud – eller økte skatter, avgifter og egenandeler for innbyggerne. Det er rett og slett viktig for folk flest at Troms Kraft tjener penger.

Skrevet av: Skjalg Andreassen, Krysspress
Foto: Rune Stoltz Bertinussen, Krysspress